Jeg har tenkt mye. Fått hodepine. Krøpet under dyna. Nå ligger jeg og tenker videre. Er jeg ødelagt? For to og et halvt år siden slapp jeg ut av et mareritt av et forhold. Femten år hadde det vart. Nå har jeg sloss og svettet for å berge barna og meg selv. Mye har gått bra. Noe har jeg måttet gi opp. Men i det tryggheten begynner å senke seg, kommer hodepinen.
Jeg har prøvd meg på forhold etterpå. Det er for vanskelig. Jeg takler ikke at det blir for nært. Da kommer marerittene tilbake. Kanskje jeg alltid må beskytte meg med en boble av ensomhet.
Han var ikke den første psykopaten i mitt liv. Det finnes en eldre skygge i bakgrunnen.
Nå er jeg fri og burde være lettet. Må klype meg i armen hver morgen for å minne meg selv om at faren er over.
Følelsene henger ikke med. Fortsatt er jeg redd for alt og ingenting.
Jeg klarer mye. Så stopper det opp.
Vet ikke om jeg noen gang greier å bli fri nok til å leve. Ha tålmodighet med meg. Jeg er i ferd med å reise meg. Det er for mye godt i livet mitt til at jeg kan tenke på å dø nå.
Ta hånden min, men ikke fortell meg hva jeg skal gjøre.
Jeg orker ikke å tenke mer i kveld.
